Kvinnedominert scenekunst?

Kvinne bruk din rett
Utdannelsen:
I prosjektmarkedet – det såkalte frie scenekunstfeltet, kan det virke som det mht rekrutteringen er overvekt av kvinner i danse-utdannelsen, både på lærer- og studentsiden, mens det på kuratorsiden – blant friteatersjefene, på arbeidsgiversiden, er menn som dominerer.
 
Spillestedet:
Samtlige av de tre friteaterhusene som i sitt nettverks-mandat skal dekke dans og teater, er merkelig nok kun besatt av menn: både Bergen Internasjonale Teater, Teaterhuset Avant Garden og Black Box Teater har menn i sjefs-teaterstolen til tross for at det er flest kvinner som utdanner seg innen f.eks. dans.
Er kvinnelige scenekunstnere tjent med dette? Og hva er årsakene?
 
Støtten:
Et dynamisk Norsk kulturråd er for samtidsdansen mer eller mindre et være eller ikke være. Det representerer hovedsakelig de eneste produksjonsmidlene man har innen samtidsdansen.
I likhet med samtidsmusikken foregår samtidsdansen nær kun i prosjektmarkedet alene, konstant avhengig av faste tilskudd for videre utvikling, naturlig nok.
At kvinner sitter i sjefsstolene på de ulike teater-spillesteder, kan være av avgjørende betydning i et scenekunstlandskap som  det norske, for at en kvinnelig scenekunstner skal få vist sin kunst. Kvotering er en måte å løse situasjonen på. Hvor man besørger både at kvinnelige ledere utgjør 50% av teatersjefer i scenekunstfeltet, spesielt i det frie feltet som skal gå foran som en innovativ foregangsmodell, og samtidig påser at 50% dansefaglig utdannede hyres der hvor dans og teater/ relaterte kunstformer opererer på samme scenehus (oftest fri-teater scener). Intet mindre.
 
Fordeling:
Samtidsteateret har i tillegg til fri-teater scenene hele 17 institusjonsteatre å forholde seg til, bidra til å påvirke og forme, eller å la seg rekruttere inn i, over hele landet, samtidsdansen kun 2.
Det er primært dette skjevforholdet som gjør det anderledes å være danseutdannet i prosjektmarkedet, til forskjell fra teater-sådan.
Virkeligheten kan bli tung å bære for en kvinnelig kunstner som tenker kunstnerisk og nettverksmessig noe anderledes enn de mannsdominerte nettverkene.
Skjevforhold som dette det er det verdt å analysere, for å rette opp.
 
 Fremtid:
Det vil være naturlig at flere kvinner leder spillestedene i tiden som kommer, noe som også vil ha effekt på støtte-trenden, ettersom spillested og nettverk stadig gis mer betydning i henhold til hvem som støttes enn før.
Slik vil individuelle kunstnerskap hvor kunstneren turnerer egne profesjonelle nettverks-sykluser anerkjennes høyere, da dette er en typisk kvinnemodell for kunstnerkarriere, som kvinner lettere kan gjenkjenne seg i.
Slik det nå er er det kun kunstnere i mer mannsdominerte nettverk som får ta del i de større norske senekunstsatsningene.
Det er en situasjon som ikke kan vedvare, det såkalte frie feltet må basere seg på likestilling og rettferdighetsprinsipper, i likhet med resten av samfunnet.
 
Jubileum:
Hvor mange av de frie teatrene i Norge har f.eks 100-års Jubileet for Kvinners Stemmerett på agendaen i 2013?
Det er klart at programmeringen ville vært noe anderledes med kvinner i sjefsstolene.
Tonen i soslale medier, dialogen, kommunikasjonen, profileringen, styrets sammensetning, etc.
«Fri»- feltet, betyr ikke fri fra samfunnet for øvrig, men fristilt til å velge nytt og  riktig ut fra de føringer som ligger der til rådighet.
I Norge er tiden kommet for likestilling i teateret, danse-teateret, og friscenen, nå 100 år etter at kvinner fikk rett til  å benytte sin stemme.
Eller?
 
Eierskap: 
Black Box Teater er et aksjeselskap i realiteten eid av Danse- og Teatersentrum sine medlemsgrupper. Black Box Teater har i år 2013 i 12 år vært drevet av kun mannlige sjefer, 3 åremålsperioder, og går nå inn i sin 4de.
Det innebærer at DTS ikke aktivt anvender sin mulighet til å påvirke kjønnsbalansen i lederskapet, og betydningen av dette, hvilket er urovekkende.
Ved neste åremålsperiode er det en nødvendighet at så følges opp. (Red. anm.: BBT har nå kvinnelig leder, som er gift med BIT´s mannlige leder, 2017, hvilket er bekymrings-fullt mht nepotisme aspektet og derav habilitets-prinsippet).
Når det gjelder BBT´s nettverks-søsterteater BIT og TAG, har ikke DTS samme forpliktelse overfor disse, da de eier seg selv, og slik «seiler sin egen sjø». 
Men, båndene knyttet til disse institusjonene kan fra DTS´ side strengt tatt, prinsipielt sett løses, med henvisning til at heller ikke disse har kvinnelig lederskap i sikte, den mannlige ledelsen ved BIT har visst vært ansatt siden 1983, i hele 30 år, ved TAG er Ananiassen inne i sin 2. åremålsperiode i år.
 
Paradoks:
Den gammeldagse trenden viser seg som nær en form for gramsciesk fordisme, illustrert ved betraktningen om at mannlige ledere regjerer på toppen over ofte kvinnelige, underlønnede arbeidere, som tar til takke med labre omstendigheter, holdt oppe av illusjonen om et høyere mål der ute, om fremtidig fame? Men etter en turné-syklus, venter kun en forventning om de-eskalering og en klar deg selv-holdning, til den frie kunstner-karrieren, er det verdt innsatsen? Ville en kunstner-karriere kunne sett anderledes ut for en kvinnelig kunstner, med en mer systematisk kjønns-fordeling, en villet kvinnelig ledelse i feltet? Det er verdt et forsøk. (Red. arm.: Også mht hen-problematikken og det tredje kjønn, hvordan løses dette innen ledelse og programmering i kunstlivet? (2018).
Ved at kuratoren er begynt å bli seg selv nok, et fenomen som vises når teater-sjefen har vært ansatt for lenge uten faste åremål, som vanlig er, det vises ved at man tydelig ser at kunstnerne ikke lenger i høysetet, kuratoren blir selvrefererende, jfr. artikkelen Kuratorens scenedebut i NY: https://kunstbevegelsen.wordpress.com/2013/01/07/kuratorens-scenedebut/ . Det er et problem for scenekunst-feltet, og ofte en del av begrunnelsen for tids-begrensende åremåls-ansettelser innen lederskap av kunst-institusjoner.
 
I kampen om å regjere scenekunstfeltet har kuratoren etterhvert kanskje til og med gått lei sin virksomhet, men med tilsynelatende evige åremål er det ikke nå på tide med forandring?
Mens kunstnerne stadig må endre og fornye seg, har teatersjefene hittil sittet i fred, selv i prosjektmarkedet.
Det er et paradoks at lederne ved selve friteaterne – som jo skulle være de fremste eksponenter og eksempler på at fast ansatte ved institusjonsteaterne i stedet skal gå over til prosjektteater-kontrakt, selv er ansatt på evighets-aktige premisser ved sine friscener i rollen som teatersjefer?
DTS kan av sine over hundre medlemsgrupper i tiden fremover pålegges å se til at kvinners mulighet til representasjon i scenekunstfeltet eksisterer karrieremessig permanent, og holdes intakt, med mange nok tilfredsstillende visningsplattformer og nettverkssatsninger, i inn og utland, kjønnskvotering av lederstillinger i feltet, kan være et av flere virkemiddel.
 
Historie:
For å siterere Forskningsrådets artikkel om det feministiske tidsskriftet Sirene, tidligere ledet av blant andre Ida Lou Larsen (av transperens- og ordens-hensyn DTS-leder Tove Brattens tidligere svigermor): 
«Dette er om å oppdage søstersolidaritet, ei oppdaging som har endra livet  for svært mange av oss.
Og det er slik at i dagens Norge finst titusenvis av kvinner som treng å få endra sitt liv.»
 
 
::::::::
 
Litteratur:
Også Cliff Moustache har sittet lenge i sjefsstolen, hele 23 år,  ved det alternative teateret Black Nordic Theater, siden 1990:  http://no.linkedin.com/pub/cliff-moustache/17/11a/30a
http://kilden.forskningsradet.no/artikkel/vis.html?tid=46370 
http://prosjektkunstnere.wordpress.com/2012/12/20/kvinnelige-prosjektkunstnere-med-full-sykepengerett-gjennom-fellesforsikring/
http://prosjektkunstnere.wordpress.com/2012/12/19/flexicurity-ogsa-for-frilans-kunstnere/
Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: