En lysning åpenbarer seg

Lysning i skogen

Lyspunkt
Foto: Kunstbevegelsen
 
Utsikt
Utsikt av den beste, over Oslo-fjorden, sol, gjennom dust skogslys, men det minner ikke nevneverdig om den frodige stien hvor man syklet på piknik her for ikke lenge siden, det er i stedet dukket opp en skulpturpark i et delvis mer ryddet, åpent areal. En re-definering av et kulturlandskap finner sted, med betydning for fremtiden, som ikke uten videre kan forbigås i stillhet.
Den er pikant, langt fra så sleesy som mediene fohåndsdømte den til, ikke så kvinneorientert, i stedet blir man oppmerksom på små og store lyspunkt, kunsthistoriske varp, og distansen mellom dem; geografisk er kunststien rene orienteringsløpet, plassert i forsåvidt passe avstand mellom gjenstandene, i gripende ulendt terreng;  skogsfølelsen er heldigvis der, selv om deler av vegetasjonen i områder av skogsparken er frisert, eller borte.
Det sitter fremdeles en etterklang i landskapet, her denne høstkjølige sol- og regn åpningsdagen, av denne relativt rå og brutale inngripen i urskogen, og det hellige landskapet rundt det klosterpregede som fortonte seg som en dus, tone over byen, en livgivende kraft. Nå et område re-strukturert, re-aktivisert, inn i en ny tid. Hvor ble det av det verneverdige prosjektet? Kunne det fått ligge der til evig tid, uberørt, så nært bykjernen, det ville ikke vært en selvmotsigelse. Men hva ville i stedet kunnet skje med området. Her kan områdets konsensus langt på vei sies å være ivaretatt.
Samtidig som utstillingens ingripen i naturen genererer en uro, en forstyrrelse som landskapet kunne vært forruten, rent økologisk.
 
Bevar skogen
Foto: Kunstbevegelsen
 
Temporær
Man får en litt slik frosken-følelse, da den ble bygget utenfor Nasjonalmuseet, for så å forsvinne igjen, ved Tullinløkken, som om det var temporært, og det var det. 
Her virker f.eks. fransk-amerikanske Bourgeois som et sesongbetont påfunn, mer enn et evigvarende prosjekt, velkomment, men kun holdt av en stålwire, 4 politifolk bivånte, men det virket relativt skjørt, opphenget, en av verdens mest berømte kvinnelige billedkunstnere burde vært sikret heftigere.
Midt ute på et jorde, helt for seg selv, under noen trær. Vakkert, men som et flyktig, forbigående fenomen?
 
Louise Bourgeois
Foto: Kunstbevegelsen
 
Eiendomsutvikling
Kapitalismen råder, og i et perspektiv av eiendomsutvikling vil tiltaket kunne skru boligprisene rundt åsen opp med 1-2 MNOK bare for det åsyn og turområde som nå åpenbarer seg, et utsiktspunkt, med ny mer café-preget bevertning i den gamle sveitservillaen nedenfor restauranten. Vestkanten har igjen strukket seg litt lenger, og Ekeberg har fått sitt Høvikodden, med et stringent, konservativt preg.
Området er ofret, og kommersialisert, det er helt klart. Først og fremst, eller samtidig, har omdreiningen økt verdien på eiendomsmarkedet rundt betraktelig. 
Selv om de sure joggerne nær pusher kunstengasjerte av skogsveiene som de anser som deres, er nok villaeierne, hundelufterne og pensjonistene langt mer begeistret, turistbussene fylles nok snart som til à la Blåfarveverket, ikke nødvendigvis av det gode, samtidig er det noe som heter by-, og næringsutvilking. 
 
Manglende edgy kunst
Innvendingen er rent kunstnerisk, til tross for at hvert enkelt objekt finner sin referanse i millionklassen rent økonomisk, og slik er det man vil kalle en sikker investering, melder spørsmålet seg: Hva er årsaken til at dette parkanleggets samling har fråtset inn så modernistisk kunst, uten å åpne for det nye i større grad?
Skulpturbiennalens utendørs skulpturer av Jenny Hagevik Bringaker blant annet, ved Vigelandsmuseet i disse dager, tilbyr en eksponering av kontemporære verk som her etterlyses, i en ånd som virker alt annet enn datert. Ny skulptur bringer inn perspektiv av økologi og gjenbruk, valører ved vår tid som unektelig berører kunstscenen og dens også fremtidige publikum.
Naturnær, forsiktig kunst preger verkene på Ekeberg, et vakkert kulturlandskap, men lite utfordrende, sett i forhold til utvalg av den nyere, parallelle, freshe kunstscenen som beveger seg, i samme by.
Kanskje mener kuratorene for Ekeberganlegget at ved i fremtiden å kuraterere parallelle program, med edgy performance og konserter vil dette kunne tilføye og utgjøre den mer umiddelbare og nødvendige dimensjon og interaksjon, også med fokus på lokal tilhørighet i større grad, evt. eksternt kuratert.
Det vil være naturlig samtidig å invitere til å etablere til en temporær biennale med ny, norsk skulptur- og installasjons-kunst, på tvers av generasjoner, hvilket det tydelig gis mulighet for her.
Samlingen er en referansepark, i nasjonal og internasjonal skala. En samling kan lett kan få et musealt preg dersom det umiddelbart kontemporære ikke får ta del, ntaurlig integrert og som interaksjon.
 
Klassisk
Det klassisk-nostalgiske møter det publikum som  kommer den vanlige innkjørselen, Venus av Milo, dog av Dali, Renoir og Rodin, imponerende, rent samlermessig, samtidig gir plasseringen av verkene kritikerne rett.
Men ved å gå gangveien opp fjellsiden, møter man det mer samtidige først, riktignok etter Vaas mellomkrigshulder. Det gir en annen, mer moderat innfallsvinkel enn den svulstig medieskapte.
Så rett forbi restauranten på oversiden og videre opp. Der, inn til venstre møter man på Louise Bourgeois´ verk, blant annet.  Den spennende plasseringen og det faktum at det nettopp er hennes skulptur, er et av de gjeve møtene på utstillingsåpningen, der den svever i stille tosomhet mellom trærne. Sprekt.
 
Diamond league 
Foto: Kunstbevegelsen
 
Gangsperr
Parken er stor, det kan lett ta 2.5t å presist bivåne det hele.
Bjørloe er plassert på et av de mest opplagte utsiktspunktene, han fremstår her som en inversjon av Bourgeois´ verk, på innsiden.
Aase Texmon Rygh har en nydelig beliggenhet, i utkanten.
 ...
Foto: Kunstbevegelsen
 
... 
Foto: Kunstbevegelsen
 
Signatur
Det er en signaturpark, et ettermæle man her snakker om, dette er Ringnesparken, hans signatur hviler over verket.
I hans regi formes man som publikum inn på stier belyst av design, det virker trygt og riktig å opplyse ellers skogmørke deler av hovedstaden i dystre tider.
Sollyset, er gitt grunnet plasseringen, på et av Oslos vakreste utsiktspunkt.
Slik bades hans verk i lys og henter kraft fra stedets potensiale.
At området gis til kunst og rekreasjon er en strålende idé, fremfor at området skulle hengis til mer skyggefull virksomhet.
Som uberørt natur, kunne man også latt inngripen være, samtidig som det nesten er for godt til å være sant å håpe at det er mulig, å bevare all bynær, økologisk verneverdighet til evig tid.
Skulpturparken oppleves slik den nå fremstår, som et forsøk på å gå i dialog med omgivelsene. Den formes også i diskusjon med sine kritikere, slik speiler situasjonen fremdeles en organisk, levende prosess, med rom for stadig nye løsninger.
I denne gaven ligger det forpliktelser og ansvar. 
 
Monica Emilie Herstad vs Bourgeois
 Foto: Kunstbevegelsen, Monica Emilie Herstad foran Louise Bourgeois´ skulptur
 
Litteratur:
Skulpturbiennalen 2013: http://www.skulpturbiennale.no/hagevik-bringaker.html
Oversikt over parken: http://www.ekebergparken.com/kunst/aase-texmon-rygh/
http://www.dagbladet.no/2013/10/01/kultur/anmeldelse/skulptur/kunst/29549966/ )
 
Fotoliste: 
1. Dan Graham
2. Aktivisme
3. Louise Bourgeois
4. Lynn Chadwick
5. Per Inge Bjørlo
6. Sarah Sze
 
7. Foto: Monica Emilie Herstad, Kunstbevegelsen, fotograf: Benedicte Torget 
TBC 
 
Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: