Initiativ for det frie feltet

Fri det fri
Mandag 4.11 ble det holdt et møte for kunstnere i det frie feltet, i regi av Norsk skuespillerforbund, i samarbeid med Kulturforum (AP), hvor alt fra billedkunstnere til skapende og utøvende kunstnere stilte som bivånere.
Hege Haukeland Liedal stilte for anledningen som medlem av Stortingets Familie- og Kulturkomité, sist sett i debatt ved Kulturrikets tilstand konferensen på Litteraturens Hus i forrige uke.
4.11 ble det presisert hvor viktig det er at Norsk kulturråd opptrer dynamisk overfor den enkelte prosjektenhet og ledelsen av prosjektet, for at de medvirkende skal kunne betjenes adekvat.
I motsatt fall vil det kunne gå ut over kunstproduksjonen i det frie feltet, som sådan.
 
Langsiktighet
«Det er behov for at flere får langsiktighet. Som kunstner i det frie feltet søkes det om støtte fra prosjekt til prosjekt.
For lite penger gjør at administreringen av prosjektene på sikt kan halte. Det rammer de kunstnerne som ansettes i prosjektene», sier Horgen i NODA, fritt sitert, til Dagsavisen nylig. 
NODA er både et arbeidsgiver- og arbeidstakerforbund, og er slik forpliktet til både å tale personlig næringsforetakende og de ansattes sak, sett både fra en prosjektledende kunstners perspektiv, skapende og utøvende sådan, samt se til pedagogene, alt innen ett fagforbund, det  er mange å ta hensyn til, til en hver tid. Horgen har selv utelukkende dansererfaring.
 
Ansatt vs personlig næringsdrivende
På møtet den 4.11 fremkommer det i panelet at langt de færreste av de kulturråds basisfinasierte gruppene, betaler tariff, flere ansetter heller ikke. Enkelte medvirkende mener dette er et problem, og etterlyser felles retningslinjer fra kulturrådet på dette området.
Kulturrådet repliserer i plenum at de ikke er arbeidsgivere, og fraskriver seg ansvar ved å henvise til fagforeningene – som igjen kun har veildende praksis, begrunnet sitt begrensede mandat.
Andre markante utøvende kunstnere etterlyser fagforeningenes initiativ overfor personlig næringsdrivende, og det blir foreslått å dele arbeidsgiversiden og utøversiden i fagforbund som NODA – problemet er at i dag er mange kunstnere selv både skapende,  utøvende, og produsent.
Interesseorganisasjonen DTS med arbeidsgiverorientert deltagelse etterlyses i debatten.
 
Spisset konflikt
Opprettelsen av Kulturrådets basisfinansiering var i sin tid et initiativ fundert i at medvirkende nettopp skulle ansettes, og slik få adekvat tilgang til pensjons- og velferdstjenester. Men det virker imidlertid nå tilsynelatende som at ikke hverken ansettelser eller tariff i realiteten har vært praktisert av mojoriteten av de basisfinansierte gruppene. Ei heller har denne problemmatikken vært fulgt opp av hverken fagforeninger eller kulturrådet i de 7 årene ordningen har eksistert siden oppstart i 2007.
Det oppstår i møtet også friksjon mellom to kunstnere som kan sies å representere et gjennomsnitt for frifeltet; for anledningen: Basis-Bjørnsgaard (IBP/ Ingun)´s gruppe vs hennes kusine og navnesøster (til forvirring for utenforstående) her kalt: Prosjekt-Bjørnsgaard (Valiente/ Gunhild). På møtet tar sistnevnte til orde, etter Basis-Bjørnsgaard´ produsent-innlegg, og advarer sterkt fra salen mot en evt. indeksregulering av basisfinansieringen som, fritt sitert, kan gå ytterligere ut over prosjektkunstnernes sårt tiltrengte økning, da de ulike ordningene ofte i utgangspunktet  er til for kvalitativt likeverdige kunstnere, og samme søkersegment, men hvor prosjektkunstnerne lider nok som det er. 
En indeksregulering vil slik kun virke ytterligere provoserende i et felles virkefelt for de mange ulike kunstenhetene, hevdes det.
De to Bjørnsgaardene synliggjør slik eksempelvis ulike fløyer i søkerfeltet, situasjonen bidrar til å belyse konfliktlinjen mellom de mer eller mindre tilfeldig inndelte fraksjonene; Mens den ene frikunstnerkusinen er basisfinansiert og har GI, er den andre prosjektkunstner som stort sett har bodd utenlands.
Mange prosjektkunstnere ender opp med en on-/ off NAV-tilværelse, som på sin side bidrar til en statistisk økning i manglende sysselsetting av kunstnere.
 
Fullfinansiering av prosjektkunstnere
– «Et sentralt problem er at prosjekter ikke blir fullfinansiert av Kulturrådet. Når et prosjekt da blir satt i gang med i utgangspunktet mindre penger enn det som trengs, vil det gå ut over ting som lønninger», sier Heyerdahl, i NSF, til Dagsavisen, i et intervju om debattmøtet.
 
Flere stoler i stolleken
Kulturrådets basisfinansiering, er tildelt 8 grupper. Ordningen inebærer at det for fire år av gangen utbetales 3 – 4 MNOK årlig, mellom 12 og 16 MNOK totalt, til hver enkelt kunstenhet, uavhengig av antall medvirkende.
Ordningen kan søkes i gjentatte 4-årssykluser uten begrensning, foreløpig er det ingen «ledige», da ordningen så langt ikke går på rundgang, siden oppstart i 2007. Det er i seg selv uheldig, mener faglig ekvivalente søkere som har søkt siden oppstart i 2007, uten enda selv å bli tildelt.
Ved at basisordningen franchises til å gjelde flere enn 15 -20 kunstenheter, eller ved at ordningen går på rundgang etter en 4 års-syklus, kunne man sett den som en prinsipielt mer rettferdig statlig støtte fordelt over  den faktiske talentmassen.
 
Basisfinansiering som institusjonalisering
Forskjellen på de som står innenfor og utenfor ordningen i dag, kan ofte være 3 MNOK i drifts- og formidlingsbudsjett per år. Det skaper et uheldig økonomisk klasseskille i statlig regi, blant søkerne som faglig ofte er jevnt over likestilte kunstnere.
Norsk kulturråd scenekunstseksjon prioriterer desverre sin tid primært for de basisifnansierte, og servicen overfor de helt frie prosjekter er blitt langt svakere.
Prosjektstøtte-søkerne er den såkalte parikasten innen støttesystemet i Kulturrådet, og økes nå knapt.
Frie prosjektenheter sjikaneres som mindre viktige, kulturrådet opptrer som kuratorer i stedet for å tilrettelegge for at søkerne skal klare seg i kontinuitet.
Dynamikk og fleksibilitet uteblir fra servicen fra Kulturrådet, som rammer både prosjektledelse og de mange nyutdannede kunstnere som strømmer til feltet.
Så langt er kun de samme åtte prosjektene fremdeles innenfor basisordningen, som opprinnelig søkte.
 
Ressursøkning
– «Flere inn i basisordningen kan hjelpe», mener Heyerdahl.
 
SKUDA for alle profesjonelle kunstnere
En SKUDA-løsning kan tilbys samtlige profesjonelle kunstnere med relevant erfaring, er et forslag. Foreløpig er det kun 20, hvorav 10 skuespillere og 10 dansere som nyter godt av ordningen, som i følge Horgen og NODA i et intervju i Samfunnsvitern nylig, er ment å erstatte NAV-trygd med en form for lønn, i mellomfasene, mellom hvert kunstneriske oppdrag. (Se link).
Fagforeningslederne etterspør flere SKUDA-stillinger, Kunstbevegelsen mener SKUDA er en løsning som burde kunne tilbys som en permanent ordning for samtlige profesjonelle kunstnere, som kan vise til relevant erfaring.
Som et alternativ til at MAF ble nedlagt i 2012, opprettet i 1948; en egen avdeling innen arbeidsmarkedsetaten som tilbyr korttidsoppdrag for kunstnere, spesialkompetanse-tiltak som det eksisterer 4 av i nabolandet Sverige, til sammenligning.
De sosiale ulikhetene i norsk kunstsamfunn er ellers enorme.
 
Litteratur:
http://www.dagsavisen.no/kultur/advarer-mot-vill-vest-i-kunsten/#cxrecs_s
http://www.samfunnsvitern.com/backstage-i-danse-norge/
https://kunstbevegelsen.wordpress.com/2013/10/01/skuda-erstatter-nav-sier-horgen-i-noda/
http://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=HHLI
Retten til det unyttige: http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/nyheter/?aid=4278
 
 
 
Ulike aktører
 
Uike aktører, foto: Chris Erichsen, Scenekunst

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: