En indre klang-fornemmelse

En indre klangfornemmelse  

Foto: Thor Brødreskift          

                                   

Sharifi i Operaen, medfører først og fremst et møte som dirrer av drama i flere dimensjoner.
Sharifi vs Operaen, institusjons-danserne vs frilans-koreografen, det er i krysningspunktet lys v/ Sethzman i møte med unlatelseskoreografien, det oppstår glød.
Nær tandert, andpustent, igjen i møte med dansernes utforskende forhold til seg selv, den nye sjefen, rommet, fremtiden, og det usikre – hva bringer dette nye, dette skiftet i CB, for dem, for oss, den uforutanende stemningen er nærværende, dette nye forsøkes her gjenspeilet, drøftende, som det forsøket vi var vitne til i den nasjonale storstue her forleden.
I pausen før den formelle mottakelsen, snakket publikum, sentrale personer med 70-tallskunnskap, de utviste opprørthet, over nivået på koreografien, «det er som på 70-tallet, men det var bedre da».
Konformistene var ikke opprørt over at det som skulle være nybringende var provoserende nytt, men at det for dem ikke var det.
«De unge har ikke sett 70-tallistene, de vet ikke at dette skjedde allerede da, de tror dette er nytt.»
Grunnet at det meste før 1990 ikke på internett eksisterer veldokumentert nok, i like stor grad som nuet, anerkjennes ofte ikke fortidens relevans innen dans. Øyeblikket fremstår som mer mektig enn all verdens tidligere, udokumentert kunnskap.
Det er forøvrig en typisk it-tankegang, IT, at «what exists is what that can be presented» (fritt sitert fra Gruber), men for et garvet publikum, vet man at det har skjedd mye før, til tross for at det ikke eksisterer per internet, selvsagt. Det er også mye mellom himmel og jord, selv i dag, som ikke finner rom på det ofte endimensjonalt platte nett-nivået, må det vel heldigvis kunne sies.
 
70-tallistisk kritikk                                                                                                                                                                    
 «Det er ingen møter, de kommuniserer ikke med hverandre», observerte en 70-årsjubilant.
Den mer grånende delen av kritikerstanden applauderte spakt, og ikke i det hele tatt, et publikum trampet ut fra balkong, på høye heler, forlot premieren demonstrativt.
Så herlig, at det enda finnes noe så gammeldags som ekte provokasjon igjen i det svakt overmette scenekunstlandskapet. Ikke siden man overvar Forsythe på 90-tallet i Paris, har det det norske publikum noen gang vært så nær å dele seg i en buende og en bravo-ropende del, som i Paris i 91, og det til tross for at Forsythe med sitt briljante sett dansere og sceneteknikk, kun var litt anderledes enn det man da var vant til. Skjelden har så mange kritikere nektet å applaudere, som her under Shadows remain silent, tidligere usett.
Valg av bevegelse som utrykk for et av individets mer raffinerte instrument, kan fremdeles vekke sterke følelser i befolkningen, lykkeligvis.
Men ikke må man la følelsene styre hvilken dans som er mest korrekt for den brede hop, ut fra individuelle behov alene.
Samtidig, å kalle den ideelle dans for den eneste stuerene ville være et overtramp mot folk flest.
 
Flerdimensjonalt
Møtene i operaen denne premieren oppsto på flere plan, verket er å lese som flerdimensjonalt; mellom nasjoner, kulturer, religion, institusjon, fri, lys, lyd, prestasjon, og emosjoner; apati, sorg, fortvilelse, engstelse, glede, det berører så mange tabu, og oppleves som ekstremt ladet. Publikum seg i mellom, i kritikken post performance, og ellers, bare det at salslyset sto på ofte i annen akt, et relativt vanlig grep i det frie dansefagfeltet, men ganske nytt i kontekst operaen, tjener som et eksempel på en utløsende faktor.
Det er i sannhet premiere-aftener som dette som forblir uforglemmelige; vist ved en undergrunnscene som BIT, ville det båret preg av å være en mer vanlig affære, men her, ved at det danner seg et behov for å se det hele i perspektiv av gjenkallende tidsspenn, grunnet også den historiske konteksten, fremstår regigrepet her som eminent, ved å forsterke fokuset på relasjonen ´institusjon´ vs ´fri´per se, underforstått det konserverende eller seifende vs det formalistisk nyskapende.
Det skulle vært arrangert en samtale i etterkant, ikke kun feiring av CB´s 25-års jubileum. Diskursen krever munngemeng, og at det blir gitt uttrykk for følelser, en organisert publikumsdialog. I stedet blir de forsøkt kneblet av sjampanje og gratulasjoner, som knapt holder nede en desperat hvisken. Så mye himling med øynene og fnis har man ikke sett siden, noen gang, her.
 
Kontekst vs innhold
Det spiller ingen rolle hvor forestillingen vises, på sett og vis; Rent kunstnerisk holder dette for den søkende avantgarden. Det er relevant å sidestille den med samtidsoperaen ved Operaen scene 2 her forleden, eksamensverket til Lisa Badouin Lie, til Rimbereids tekst, Solaris korrigert, hvor innholdet, kraften, den iscenesatte utøverprestasjonen, fremstår som prekær. Verk som tør gå i dialog med tiden, og det samtidige ved seerne, ikke illusjonen, først og fremst.
Forestillingen er estetisk tidsriktig, det bringer også vår opera inn i det fornemste, som beveger seg i verden i dag. Tåler den det? Og publikum? Kritikerne.
Men dette, forfriskende er ordet, sett i den rette sammenheng.
 
Substansielt utfordrende
Tiden det tar, å finne motivasjonen for bevegelsen, vise problemene, og underdialogen, her. Selv om prosessen ikke utelukkende er vakker, fremstår den som ærlig, lyset, den estetiske dimensjonen bidrar sterkt til at forestillingen tidvis løftes i en høyere enhet.
Dette er et eksempel på bevegelses-politikk, hvordan avgjøres hva som er gyldig bevegelse i en gitt situasjon. Man viser her ulike mennesker i et samfunn i ulike møter, eller mangel på sådan, stykket drøfter slik aspekter ved vår tid.
 
Innvending
Sharifi anvender velkjent curricula, en felles kulturarv, som bakgrunn for sin research. Øvelsene han lar danserne gjennomgå er tydelig gjenkjennelig workshopmateriale fra post ww II Asia, og kjente koreografer verden over, tradert frem til i dag.  Som en del av gjensidig kulturutvekslings dialektiske skift, påvirket disse bevegelses-repertoirene først vestlige modernister, som så la grunnlag for vår tids internasjonale samtidsdans relatert til performance.
Det kunne virket noe datert, men intensjonen om å møtes, på et personlig plan, dansere og koreograf nye i forhold til hverandre, avdekker behovet for metodelære, blant annet saktehetsøvelser, som verktøy. Slik gir grepet mening, samtidig gis det rom for å spørre om han ikke kunne fornyet, i stedet for å overføre, øvelsene noe i forhold til iscenesettelsen, siden han åpner med disse øvelsene i bortimot 15 minutter, etter introduksjonen.
Det krever et intenst, nærværende og aktivt mot i omgang med dette verket, også med henspill på kritikeren og publikums engasjement.
Slik er det umulig å ikke bli provosert, men samtidig overrasket, og glad, ved å risikere å bivåne verket, med avslappede skuldre, og et åpent blikk. Slik vil man kunne erfare at det kinestetiske element ved verk som dette i stedet kan hevdes å bidra til renselse, det kan avgi en terapeutisk effekt, og gir anledning til å erkjenne entusiasme for dyp praksis.
 
Øvelse
Dit, men ikke lenger. Verket stanset like abrupt som det begynte. Det er forsåvidt en ærlig sak.
Sharifi tillater seg også å hente bevegelsesmateriale fra det som tidligere ble betraktet som de mer alternative miljøene. Det fremdeles kalt frie, selvutviklende feltet, det ikke institusjonelt avhengige, profesjonelle kunstfagfeltet. Blue-sky forskningen, ofte koblet til en performance-diskurs.
Problemet for oss som er godt kjent med både den asiatiske innflytelsen, og alternativ diskurs, er at han bringer lite nytt inn i selve det koreografisk-strukturelle, det er gammelt nytt for avant-gardistene. Det er i stedet i den koreologiske overbygningen man gjenkjenner hans nyskapende grep, i dialog med lyset og den formal-estetiske konteksten, plasseringen av verket, i operaen, med dansere fra Carte Blanche.
Slik avleses dansernes fragilitet, så skjør og så vart, fylt av motstand og samtidig så ivrig at det er rørende, imponerende, nærmere den indre monologen. Deres individuelle identitet antydes, man tilbys innsyn i deres egen vilje og motvilje. Det er interessant, dristig, og gir forestillingen preget av understatement, styrke.
 
Rask læringskurve
Selvsagt er danserne på kvalitativt høyt nivå, de på sin side har nok også tidligere utforsket nyskapende dansemateriale via danseklasser og workshops innen en lignende bevegelsesproblematikk, men som her iscenesatt i tidvis flombelysning, hvor deres motstand og uvilje fremkommer, samtidig som de eskalerer, da tidvis motstridende, og samtidig gleder seg over det nye, i den mest høytidelige kontekst som her, det er komplekst interessant, og noe som man skjeldent gis mulighet til å ta del i, som ordinært publikum.
Oftest er det slik at man med denne type pensum, ut og inn fremviser det tendensiøst med intetsigende attitude, eller så er man negativt innstilt til det frie og nekter å forholde seg til det. Men her, blir prosessen satt i fokus, seerne får være deltakende i verkets utvikling, med de utfordringer og problemstillinger det innebærer, verkets tilblivelse blir satt i relieff – det er risikabelt, for kompaniet, enkeltdanserne, koreografen, publikum og kritikere. Til frustrasjon for noen, frydefullt for andre.
 
Organisk 
Verket kan med fordel gjenleses i et annet perspektiv, ut fra hvilken kontekst man befinner seg i, slik sett kan det gi deler av publikum og kritikere en krevende oppgave.
Verket er på en måte den store testen, kan de virkelig fungere sammen, startet fra scratch, som her, Sharifi og CB, ja, det kan faktisk virke slik; herfra kan det bare gå videre.
Med hensyn til et kinestetisk hensynstagende verk, følg verket på pulsen mens man evaluerer det, med samme åpenhet som danserne og kunstnerne utviser.
Dette er dansernes verk. Den indre dansen, hjertedansen, man må lete med lykt og lupe, og finner innoverkonsentrasjon, mer enn utad eksponert sådan. På høyt nivå.
Hva er det så som fyller rommet: scenografi og lys, dansens meta-strukturelle strekk.
Husk, dans er mer enn fysisk bevegelse, dans er tanke, dialog med samtiden, forholdelse til omgivelser, kontekstuell utveksling, dans er intellekt, følelser og fysisk erfaring, som rytme bl.a.
 
Scenerom
Det er klart han evnet å fylle scenerommet, jeg er enda oppildnet av energien danserne i møte med lyset skapte, hele 3 dager senere.
Verket er en seier for den sensitive dialogen, men det krever sitt å finlese, det prangende fraværet av musikk i verket rydder grunn for å avlese tomhet, men gir samtidig rom for tilskuerens indre klangfornemmelse.
Det ville være ugenerøst å lese verket ut fra en forestilt idé om det ideelle verk, hvor ideell står for suksess, og hvor alt annet fremstår som uklart, det anderledes som feil.
Her ser man kunstnere som går i dialog med samtiden, henvender seg til publikum med alvor, prisen for det kan være høy lokalt, men internasjonalt står verket monumentalt, og føyer seg inn i en lang rekke verk i tråd med tiden.
Selv opplever jeg verket, innvendinger til side, som sofistikert.
MH
 
Fotograf: Thor Brødreskift
 
Litteratur: 
http://www.carteblanche.no/no/forestillinger.html
 
 
NB, artikkelen er publisert under reise, med varierende grad av internett-forbindelse, dette har påvirket endrings-algoritmen i noen grad.
Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: