Kunstnernær tilførsel?

«Eit nytt løft for kulturen må ta utgangspunkt i kunstnarane sin kvardag, fordi det er naudsynt for å auke kvaliteten i kunst- og kulturlivet.
Samstundes må den sørgje for at ordningane i kulturlivet vert mindre byråkratiske, og meir kunstnarnære. (…)
I for stor grad vart kulturløftet eit løft frå toppen, og ikkje frå botn»
-Bård Vegar Solhjell, om den nye kunst- og kulturplanen 
::::::::
 
Jubileum
I anledning 10-årsjubileet for det som mange anser som opprinnelig Giskes Kulturløft, er det naturlig å sette fokus på veien videre for kunsten og kunstnerne i Norge.
Blant annet skriver Bård Vegar Solhjell i Dagbladet nylig, om SV´s kulturkonferense på Stortinget kort tid tilbake, og om fremtidens vei for kunsten, kulturen, men først og fremst for enkeltkunstnere; de selvstendig skapende og utøvende i det frie feltet.
 
Korrigering
Kunstbevegelsen observerer i den forbindelse at flere tilsynelatende ser ut til å være offer for den misforståelse at det er et betydelig skille, levekårsmessig, mellom skapende og utøvende kunstnere i Norge. Men, nei.
Skillet går ikke først og fremst mellom utøvende og skapende i det frie feltet – Skillet går mellom tariffbetalt institusjonsatt og ikke tariffbetalt institusjonsansatt kunst- og kulturarbeider, i samfunnet som helhet. 
Det er viktig å se dette i sitt rette perspektiv, slik at kampen videre for bedrede kår for frilanserne kan kjempes presist og effektivt.
 
Jevnt mangelfulle vilkår
Det er viktig at skapende og utøvende enkeltkunstnere står samlet i sine krav om bedrede forhold for fremtiden, som frilansende uten tilgang til et trygt arbeidsliv.
I det frie feltet er samtlige i prinsippet enkeltstående, som må kjempe for egne rettigheter.
Korrekt perspektiv, ved at man ser seg selv i en større sammenheng, og ser konturene av en felles kamp som kommer samtlige til gode, skapende som utøvende enkeltkunstnere, er av vesentlig betydning.
Dette siden alle slik er like sårbart stilt  rettighetsmessig, sett i motsetning til så som institusjonsansatte, basisfinansierte o.l.
Skillet går som kjent ikke mellom utøvende og skapende i det frie feltet – Skillet går mellom tariffbetalt institusjonsatt og ikke tariffbetalt institusjonsansatt kunst- og kulturarbeider, i samfunnet som helhet.
 
Skapende utøvende og vis versa
En vanlig praksis siden tidenes morgen i det frie feltet er at mange kompetent utøvende også er skapende, og vis versa. Skillet mellom skapende og utøvende i det frie feltet er dermed unødvendig, på flere måter. 
Det er viktig at fagforeninger som foreløpig favner både skapende og utøvende kunstnere, så som NODA, taler samtlige profesjonelle enkeltkunstneres gode.
Når selv de basisfinansierte gruppene ikke betaler tariff,  og slik ikke kan fremstå som en idealmodell, kan det virke urealistisk og egnet til å villede:  å late som det er mulig å oppretteholde dette kunstige skillet mellom en såkalt oppdragsgiverside og oppdragstakere, siden alle medvirkende i utganspunktet kjenner til risikoen, og er med på samme underfinansierte prosjekt = Det frie feltet, per se.
Dette siden de ulike utøvende og skapende florerer mellom ulike prosjekter og roller konstant. Noe annet bidrar til å oppretteholde et kunstig skille.
 
Støtt profesjonelle enkeltkunstnere
Når NODA-leder Horgen urovekkende i et plenumsmøte her i mars, i forkant av en felles uttalelse mellom NODA, DTS og NSF, til dept, 28.3, vedr. de forestående omstillingene i kulturrådet, dertil hevder at NODA sloss for færre, men økt Kulturråds-finansierte grupper, er det intet mindre enn en trussel mot de fler og fler profesjonelle selvstendige dansekunstner-medlemmene han stadig verver´s eksistens.
NODA valgte nettopp i sin tid terminologien ´dansekunstner´ som mer dekkende for sine enkeltmedlemmer da man stadig veksler mellom ulike roller i det frie feltet, enn kun det ene eller det andre.
Med Horgens forslag i det ene møtet, vil enkeltkunstnere, skapende som utøvende sådan, mest sannsynlig risikere å aldri, eller meget sjelden, kunne oppnå tariff, samme utdannelse, erfaring og medlemskap til tross.
I kommende år vil moderniseringen av organisasjoner som NODA bestå av, og være tjent med, å ha kandidater i lederverv som speiler de fleksible egenskapene, i kraft av å være da både utøvende og skapende, i tillegg til å være pedagog og egenprodusent.
Ikke kun dansebakgrunn, som lederen nå har. Slik vil ledelsen i NODA i fremtiden kunne bidra til å styrke hele feltet, ikke bare et fåtall av medlemmene.
 
Inkluderende fremtid
Skal rødgrønt utarbeide en fornyet felles kulturplattform for fremtiden, kan det være verdt å huske på den skapende utøvendes tveeggede sverd, roller og ansvar under ett hele.
 
Litteratur:
http://www.dagbladet.no/2014/03/28/kultur/meninger/kronikk/kulturpolitikk/sv/32531713/
http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/main/?aid=5065
http://www.danseogteatersentrum.no/pub/dts/news/?aid=1192
 
 
 
 
 
 
 
Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: