Hype nå vs neo-nå

Neo-nå

En generasjon omfatter de samtidige, de som lever samtidig, hevdes det.

I omdreiningens hastfulle lettvinthet kan en verdifull begivenhet om mulig raskt glemmes, mens 6 år fremstår som et øyeblikk for noen er det en evighet for andre, i 2008, for nettopp 6; 1,2,3,4,5,6,, år siden hadde Assume vivid astro focus en uforglemmelig utstilling i Berlin på Peres.

Med der tihørende, eller ved siden av, eller, mer forglemmelig, den gang, som en bisetning, et sideverk, eller en vag motsats, ved på langt nær like skjellsettende Amie Dicke.

Likefullt er det via Dickes tydelig innvirkning på flere etterkommere, man kommer i hug, den der idéen med å henge et eller annet i plast, som noe, tang-, eller kondom-aktig i taket. Sist sett forsøkt gjengitt i en barneforestilling, desverre. Men, vel.

Poenget er, man har sett det før, men i referansekunst er det en profesjonell test, at man oppgir nettopp referanser.

Når da tilskueren er den som først påpeker den mer enn direkte linjen, nær adapsjonen, mellom verk og referanse, uten at kunstneren selv gjør oppmerksom på dette, er det et moment som kan gi en utilsiktet fornemmelse av hva skal man si, i beste fall nyutdannethet, men i verste fall en fra kunstnerens side uprofesjonell holdning til faget.

 

Pinterest-inspirert

Tilbake til stor kunst, vs mer pinterest livsstils-inspirerte idéer til kunst, så som venninne-fletting og tilfeldig publikum som låner hverandres hår, t.d. (.) som gjengitt på kunst-vernissagers paparazzi-sider, for å fremstå som anderledes, eller som et akutt beskyttelses-påfunn for et brått anfall av sjenanse. Flettethet som symbol for samhørighet på tvers av ego, eller ulike kulturer, blir raskt en lettvint fortolkning, når sosiale medier flommer over av den type bilder fra før, en klisjé, praktisk talt.

At kunstnere som Marina Abramovic og Ulay jobbet med sammenbundet hår i sin performance for desennier siden innebærer ikke at den samme idéen (allerede) i dag kan gjenoppstå som nyoppdaget idé, dertil uten å oppgi referanser, det vil være direkte kunsthistorieløst.

Et mer bevisst forhold til gjengivelse av gjengivelse per se, finner man nå blant annet i det Shanzai Biennal inspirerte ´dark optimism´ verket ProBio under Expo NY, på PS 1, med Wu Ting Ting til videoregi av kunst-trioen Cyril Duval, Babak Radboy og stylist Avena Gallagher.

 

Aktuell

Siden 2005 har Xu Zhen fremkommet som statuskunst, og andre selvsagt. Oppfordringen til en sunn levevei som kunstuttrykk, og kanskje en nødvendighet for en lykket kunsttilværelse fremheves på dagens utstillinger stadig oftere.

Shanghai-kunstneren Xu Zhen på sin side, er nå en must-have for kunstsamlere, og gallerier.

 

Link:

http://www.youtube.com/watch?v=1sRSoGAc3H0

https://kunstbevegelsen.wordpress.com/2012/10/01/referanser-i-sentrum/

 

Shanzhai