Kritiserer MOMAs Bjørk-kommers

BALANSEGANG

Den anerkjente norske NY-baserte kunstneren Håvard Homstvedt kritiserer i NRK MOMAs åpenbare publikumsfrieri.

Grensen er tydelig mellom kunst og kommers, her har MOMA solgt sin integritet påstås det i videre kunstkretser internasjonalt. Det nordiske musikk-ikonets urkraft kommer ikke godt nok frem i et langtekkelig visningsformat, hevdes det.

 

Det brede lag

Kommersialisering og populistisk innfallsvinkling som prioritet – faglig sett forsatt betraktet som nær antikvaliteter, er merkelapper som her avgis av MOMAs kjendis-kuratering. Uttrykk for kritikk sjefskurator Claus Biesenbach risikerer. Etter større meta-presentasjoner av sære, men kjente kvinnelige størrelser som blant annet Marina Abramovic i 2010 (se forøvrig Kunstbevegelsens egen anmeldelse av denne: 2010-abramovic-1-iscenesettelse-som-dokumentasjon), samt andre myteomspundne skikkelser som Tilda Swinton, og uten sammenligning forøvrig nå Bjørk, påfulgt av ingen ringere enn Yoko Ohno.

Kunstnere som fremdeles fremstår som relativt uutforsket for et bredt publikum, men som av kunstverdenen ansees som plukket grunnet sin salgsapell mer enn for sitt ultimat dagsaktuelle kunstnerskap, dét er et evig dilemma – dette med å velge kunstneren, fremfor kunstens aktualitet til en hver tid.

Spørsmålet er om det strengt tatt behøver å være en motsetning?

 

Kvinnelige kunstnerskap

Kvinnelige kunstnere av betydningsfullt internasjonalt format gis i Biesenbachs serie-kuratering et enormt og velfortjent fokus, det i seg selv avgir entusiasme og respekt.

Men, ved at partnerskapet; visningsformen vs kunsten som vises påstås ikke å matche, eller dertil kjeder det brede publikum utstillingen var ment å plise, er faren ved å feile stor, det vil da fremstå som at enten kunsten, stedet eller kuratoren mangler aktualitet.

Det er selvfølgelig en sjanse å ta. Mens inntjeningen på Abramovics livsfrise i 2010 tilførte horder – økonomisk og publikumsmessig, har Bjørk-utstillingen ditto lidd hittil.

 

Kunstfaglig eller salgs-perspektiv

Den eneste som tilsynelatende mangler på MOMA nå av vår tids pre-ikoniserte kvinnelige kunstnere, hvor kunst møter kommers, kan sies å være Madonna..  Det ville i sin tid kunne gjøre institusjoner som POP-museum overflødig, i et stadig mer sjangeroverskridende landskap.

Den gang ei.

 

Litteratur:

http://www.nrk.no/ytring/momas-mageplask-1.12281386

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: