Helaften med nytt, men lite innovativt, på Bærum Kulturhus

Dans vs koreografi

3 av Norges mest fremragende samtidsdansere danset i Bærum Kulturhus, på intimscenen Underhuset i en todelt helaften, her forleden.

::::::::

Bærum Kulturhus har gjennom flere sesonger presentert storslagne verk av den prisbelønnede koreografen, Sidi Larbi Cherkaoui (Eastman). Slik virker BK mer spisset orientert, og evner å gjøre seg stadig mer relevant, enn konkurrentene som bredere programmerende Dansens Hus, i nabokommunen Oslo.

Tre av Eastmans dansere er norske, Jon Philip Fahlstrøm, Guro Nagelhus Schia og Vebjørn Sundby.

Det er disse som nå presenterer koreografi på BK, det er ikke for alle, bare å debutere som koreograf, etter en karriere som danser, det må sies.

 

Internasjonalt norsk

De 3 føyer seg inn i en rekke norske dansere og utøvende scenekunstnere som har satt Norge, norsk samtids-dans og -scenekunst på det internasjonale kartet.

 

Delt

Den todelte aftenen her setter fokus på nettopp dansen mer enn koreografien.

Schia og Sundby skaper her sitt eget verk, LINKED. En flegmatisk affære, elegant, stilren, trendy – uten å være hverken koreografisk nyskapende eller særpreget kreativ sett i forhold til de store mestre de ellers jobber med.

Med fokus på det danseriske, det lyrisk bevegende fremfor det koreografisk sensasjonelle.

Man kan stille spørsmål ved hvilken funksjon den tilsynelatende påkostede scenografien utgjorde i det sceniske bildet, da den knapt var til anvendelse annet enn som bakgrunn, i finér.

 

Sorg

Mens i Fahlstrøms visning settes svensk-norske «Arouni dans» på oppgaven som koreograf. En referansefylt koreografi som låner vilt av andres verk, et potpurri av en forestilling (One theme on a beautiful thing) hvor danseren Fahlstrøm troner, men hvor koreografien slår sprekker.

Det er danseren som gjør oppgaven her, ved å binde det hele sammen. Danseren fremstår her sterkere som danser, enn koreografen som koreograf.

At forestillingen tematisk hevder å undersøke ritualer som verktøy for sorgprosesser, forsvinner i valg av kunsthistoriske referanser som formelig peprer det dramaturgiske regiforløpet.

Hele brokker av andres forestillinger finner sted her. Det virker fantasiløst, lett provoserende – heller enn å gi rom for empati, avgir scenerommet mer en note apati. Et eksempel på lån, mer enn adapsjon, finner sted når protagonisten anvender sand i store mengder.

Med dagens informerte publikum, må man ha respekt for at publikum og kunstnere har sett de samme forestillinger, og slik kjenner til andres verk.

Søkes det som her, å dreie forestillingen rundt referanser som hovedtema, burde det stått forklart i programmet, for ikke å villede en ny og yngre publikums-generasjon.

Det er tilløp til gode ideer her, men uten at de utvikles tilstrekkelig. Dette at det her i stedet flittig anvendes tidligere sceniske grep av kunstnere av internasjonalt storformat, som erstatning for å utvikle et eget scenespråk, det virker i beste fall provinsielt.

 

Horisont

Schia og Sundby mestrer det ydmykt selvrefererende i møte med verden, det avgir respekt, integritetsfornemmelse og troverdighet, og gir løfte om en lovende horisont, når internasjonalt anerkjente dansere søker seg inn i nye karrieresirkler som koreografer.

 

Litteratur:

http://www.baerumkulturhus.no/arounidance-vebjorn-sundby-guro-nagelhus-schia-no

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: