Kunst, næring og finans-løsninger

Hummer / kanari?

Norsk kulturliv oppfordres til næringsprofilering, hvilke banktjenester er egnet for kunst- og kulturlivet?

Av samarbeidspartnere og offentlige organisatører anbefales Hoopla og iZettle, men hva foretrekkes fra finansnæringens side?

 

Praktiske finesser

Både Hoopla og iZettle viser seg å være praktiske, med ulike fordeler og utfordringer, Hoopla betaler etterskuddsvis, månedlig, og iZettle så og si omgående.

Crowdfunding kan være en annen løsning. Ved folkefinansiering av et prosjekt, appelleres det til den enkeltes markedsforståelse av verdien av et kunstprosjekt.

Man estimerer som initiativtaker, i egen eller finansinstiusjoners regi, et beløp til ca. kr. 75 000, for ikke å sette et høyere beløp enn det kan forventes å inntjene.

Deretter venter man på inntektene, som uten vesentlig PR kan ende opp med kr. 650 i inntekt, hvorav kr. 150 er egenfinansiert.

 

Non-profit/ null-inntekt for et profesjonelt bestilt arrangement 

Men så viser det seg, at i scenekunst-segmentet, så kan det ende opp med at med-festivaldeltakere slipper å betale på hverandres workshops og forestillinger, slik at alle deltar gratis, og kunstneren ikke tjener noe, hvilket i lengden selvsagt ikke er tolererbart og fullstendig uakseptabelt.

Det er her statsstøtten kommer inn, og fonds-bevilgninger, til underskudds-prosjekt. Det vil si til høy-kvalitets workshops og forestillinger, men hvor publikum gjennom ulike arrangør-avtaler tillates å ikke betale. Offentlige arrangement, hvor insider-miljøet får besøke hverandres arbeider gratis, en i nyere tid ikke uvanlig organisering ved ulike festivaler innen kunst-sektoren.

 

Historisk lavtlønt

En solo-forestilling med innarbeidet materiale ville allerede på nittitallet kunne koste i norske kr., et sted mellom kr. 90 – 300 000, i rene utgifter, til lønn, atelier, musikk, antrekk, videoutvikling, etc.

Det gjør den nå også, som et minimum, budsjettet burde selvsagt kunne ha økt – både kostnads- og inntektsmessig, i henhold til lønnsstigningen i samfunnet forøvrig, men istedet overlates kunstnerne til et marginalisert spinke, spare estetisk økonomisk landskap. En økonomi som ikke er tilpasset norsk levestandard og kostnadsnivå.

Med festivalinvitasjon, men uten fortløpende støtte til festival eller kunstnere, ender man da opp i en betalingssituasjon, hvor man er overlatt til fiffige finansløsninger som Vipps og Izettle, men hvor man simpelthen ikke tjener noe, for ingen betaler.

Det vil si, at man som kunstner nå forventes å inngå i profesjonelle, offisielle sammenhenger, med «egenfinansiering» på kr. 75 000, slik står man til syvende igjen med tap, fra egen lomme. Det vitner om en rovdrift på kunststanden, nå mer enn noen gang.

 

Fondsstøtte til profesjonelle

Den offentlige underskudds-støtten kommer ikke lenger automatisk, som den mer eller mindre tidligere kunne forventes å gjøre, fra de ulike fonds. Det overlater den internasjonalt virksomme kunstneren til en fyrstikkpike-tilværelse, utenfor det norske samfunnets lønnsnivå forøvrig. Kan dette være meningen? Slik undergraves kunstens eksistens og betydelse, til kortsiktig og berikelse for samfunnet, med ugjennomtenkte konsekvenser; her etableres det nemlig et nytt fattigdomssegment i samfunnet bestående av ubetalt avansert kompetanse, en utvikling som bør unngås. En kunstnerkarriere må ivaretas.

Da er det viktig at ikke Kulturrådet tar støtte fra frilans-bevilgningene, og i stedet gir den til stadig flere basisfinansierte. Slik som nå, er frilansstøtten statistisk sett halvert – dette til tross for at frilanssegmentet øker i takt med rekrutteringen til kunstutdannelsene. Basisfinansieringens bare 14 mer eller mindre tilfeldig utvalgte grupper, må i stedet gis friske midler.

 

Økende inntekter i takt med tiden er å forvente

Frilanssegmentet innen scenekunst bør i stedet, umiddelbart få øket sin Kulturråds bevilgnings-ordning tilbake det dobbelte som den var ment i utgangspunktet, samtidig som den indeksreguleres, i takt med lønnsøkningen til samfunnet førøvrig – og selvsagt med jevne påplusninger i takt med den økte rekrutteringen til frilans-kunstfeltet.

Slik kan også frilanssegmentet tenkes å overleve, og ikke overlates til uforutsigbare, minimale Vipps-betalinger, som så og si aldri kommer, med så mange venner og gjester man etterhvert har, som stadig forventer å stå på på Gjestelisten til de ulike arrangementene, som ettertraktet kunstner.

Slik det nå er havner frilans-kunsten historisk sett på et økonomisk bunnivå, nær det prekariøse.

 

 

Litteratur:

https://www.dn.no/nyheter/finans/2016/10/26/1212/EOS/-blokkert-av-det-norske-banketablissementet

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: