Speiler norsk teater samfunnet?

Fra en spennende diskusjon om norsk teater, i Kritikerlagets Kritikersalong på BBT:

(…) «Bjørneboe påpeker at om vi muligens ikke skaper trender, så treffer vi dem i hvert fall – noe Jon Fosse er et eksempel på. Men det er også et eksempel på teater som ikke splitter publikum. Robert Wilson er et annet, om enn ikke norsk, eksempel på en regissør som heller ikke vil splitte publikum. Men Bjørneboe mener vi trenger mer splittelse, og at Vinge/Müller som nå gjør det bra i Berlin kanskje passer bedre inn i den tyske konteksten enn den norske. Hun trekker også frem Baktruppen som et eksempel på norsk scenekunst som har satt avtrykk.

Koreograf Monica Herstad så Wooster Group for første gang allerede i 1996, og hadde den gangen en oppfattelse av at det da var et slags minstekrav at man som scenekunstner oppsøker de viktigste uttrykkene. Hun oppfatter Nationaltheatrets gjestespill [nå] som en slags opplæringsprosess av publikum som skjer tjue år for sent – at man nærmest resirkulerer de store heltene. Samtidig er nettopp Wooster Group for klassikere å regne, og hører dermed inn i en ikon-serie.

Bjørneboe hevder at ambisiøse festivaler forsøker å gjøre noe nytt, og trekker fram årets Stamsund Internasjonale Teaterfestival med sin tematisering av barn på scenen og landskap som et eksempel på dette. Ett av problemene med festivaler på Nationaltheatret er at de ikke fungerer sosialt. Av en av salongens publikummere hevdes det at norsk teater er like kjedelig i dag som det alltid har vært.»

http://kritikerlaget.no/saker/kritikersalong-norsk-teater-speiler-ikke-samfunnet

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: