Glitrende fortolkning

Stéphane Braunschweigs Solness åpner Ibsenfestivalen 2018

ovi_9611

Nydelig samspill

Mads Ousdal overgår seg selv, (og teatershistorisk sett, her tidvis til og med sin far i Brand (1998), i et intenst driv som Byggmester Solness. Med en intens og åpnende spilleform, som treffer hjertet.

Regissøren makter å mane frem en styrke hos skuespillerne, han hever deres nivå til det nær uovertrufne; de leverer på sitt beste, hvilket driv.

 

Komplimentær inngang

Ved en slående vakker inngang, overbeviser en gulkledt Mariann Hole, til Schuberts String quartet no. 14, D minor, «Døden og piken».

Det er henførende.

Umiddelbart blir tankene og følelsene ledet til det franske, det renskårent, intellektuelt klart tenkende, til klassisk musikk nærmere Ibsens egen tid.

Glimtvis gir spillet seg gjenklang i minner om  stemningen i filmen «Tout les matins du Monde». Ousdal blir et sekund lett depardieusk, Marian Holes fortolkning har islett av formidable Anne Brochets interpretasjon der, intet mindre.

En ydmyk, dannet karakter, men som her i Hilde Wangels persona, divergerer inn i en brått frittalende, et yndig og friskt, ungt kvinnelig engasjement, som var hun et skiftende ´la lumière Nordique´, i egen person.

Samtidig som scenografien og antrekk selvsagt er i front av mote og design, comme les Francaises.

 

Mesterlig

Stringent regi og stram disiplin over skuespillet som leveres elegant, som en ramme for sosial dysfunksjonalitet avdekket av Ibsen, mesterlig fortolket.

Lest gjennom et fjerde-bølge feministisk perspektiv, gir det mening å betrakte Hilde Wangels imaginære drømmerier – ikke lenger som en ungpikes fantasirike svermerier alene, men som tilhørende en #metoo sjanger, fortolket som likeverdige, gyldige utsagn.

 

Ibsen og de nye feminismer

Det setter fortellingen i et annet lys, som Braunschweig foregriper og behandler, med forståelse og klarsyn.

Hilde leverer, forfriskende og samtidig fatalt, men med den unge kvinnens naive iver som hindrer henne i å forstå konsekvensene. Hole er fortryllende i rollen, det sitrer.

Et vellykket samspill, forsterket av Aline ved Gisken Armands elegante skikkelse, tilstedeværende ved mumlende innsigelser og stille aksept.

Ensemblet i sin helhet her, er av ypperste kvalitet, som egnet til å formidle, når lykken krakelerer.

 

 

Litteratur:

https://www.nationaltheatret.no/forestillinger/byggmester-solness/

https://www.dagbladet.no/kultur/kliner-til/65445830

Musikk anvendt:

Schubert, The string quartet no. 14 in D minor/ Døden og piken.

Wagner, Lohengrin prelude.

Foto: Nationaltheatret

::::::::

 

 

 

Monica Emilie Herstad

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: