Ensidig og utdatert narrativ om kunsten

En skjev fremstilling av den norske kunst-sektoren

Kunstbevegelsen viderebringer her et rund-skriv som mottatt i går aftes, om en oppsikts-vekkende fremstilling av et tilfeldig enkelt-medlem først og fremst av det norske samfunn – men av kunst-Norge?

Her er mail som mottatt i redaksjonen:

«Hei dere, håper alt er vel.
Du, apropos, dette med en danser og hennes virke, se her på følgende skjev-fremstilling av en tilfeldig danser.
Det som er spesielt her, er at de omtaler henne som en som har startet Danseloftet.
Tenkte du kunne være interessert, det er viktig at det profesjonelle Danse-Norge kommer med en uttalelse, som mot-informasjon, og lar seg intervjue i henholdsvis Aftenposten og andre Schibsted-aviser, for å belyse at en dansers virke primært tilføyer noe positivt til samfunnet.
Denne ensidig fokuserte svært negative fremstillingen som frontet på forsiden av både Aftenposten og Aftenbladet (Stavanger) i går og i dag, virker mot sin hensikt, og bidrar til å stigmatisere et allerede sårbart kunst-fagfelt.
Hva mener du?
Flott om denne narrativen ikke får stå uimotsagt.

Send videre, til andre mediehus.»

 

////////

Kunstbevegelsens kommentar til artikkelen i Aftenposten av 08.02.19: 

Kunstbevegelsen er av den mening at den omtalte artikkelen virker søkt. Er resultatet forhånds-estimert? Artikkelen har et – om så et lett uoversiktlig og emosjonelt preg, dog: den fremstår som i et rapport-lignende format. Som var den bestilt av samfunns-økonomer, eller sosionomer, mer enn å være et redaksjonelt initiativ alene, til det er «prosjektet» for omfattende. Hvor vil man så hen med dette?

Et hoved-problem  med artikkelen, er først og fremst at få – om ingen, innen det profesjonelle kunstfag-segmentet selv, har kunnskap om hvem den omtalte er, en navngitt, men ukjent skikkelse, uten beskyttelse av anonymitet, er det i orden? Selvsagt ikke. Det er en uverdig fremstilling.

Historien kan vise seg å være fiktiv, likefullt søkes intime detaljer om et medmenneskes liv og virke, aktivt og meget ivrig belyst. Det i seg selv er besynderlig, og virker konstruert.

Sider ved hovedpersonens virke og oppvekst brettes ut over til sammen nærmere 7 kapitler, i en rundt 30 siders artikkel, med tilhørende amatør-video ispedd bilder åpenbart klassifisert unntatt offentligheten, fra velferdsetatens arkiver. Det må være en kostbar artikkel å produsere og kjøpe inn. Det avgir grunn til å stille spørsmål om habilitet.

Leserne har krav på å vite hvem som eventuelt har sponset artikkelen, det virker rimelig å anta her at det kan det være private, eller så men offentlige aktører innen helse- eller arbeidsmarked-sektoren som står bak, artikkelen bærer preg av en skjult agenda, det ville fremstå som mer profesjonelt å referere til sponsorer og samarbeidspartnere.

Det er nærliggende å tro at det ikke kan være avishuset alene, da artikkelen virker mer som et villet, iscenesatt samfunns-prosjekt. Artikkelen virker ´biased´, det som i forskningen kalles å ha en underliggende, eller sågar dobbel agenda. Dersom motivet for artikkelen som her søkes skjult, ville det være egnet til å fremkalle en oppfatning av at forskningsmaterialet virker ukritisk og forutinntatt fremstilt, hvor forsknings-resultatet er dreid, eller gitt på forhånd, hvilket er uvitenskapelig.

Det er høyst problematisk at leserne kan ha forsøkt blitt ført bak lyset som her, aviser kan risikere å miste mange seriøse lesere.

Artikkelen åpner med en video – som kunstnerisk sett ikke står seg, med sine rosa illustrerte figurer i barne-ballett kjole, med glitter til kitch piano og voice-over. Vel, når fremstillingen heller ikke kunstnerisk påkaller seg et inntrykk av å holde kvalitetsmessig, ei heller det sosio-politiske, hva kan så være meningen med denne skjev-fremstillingen av kunsten?

Det viser seg ved nærmere undersøkelse, at den omtalte «kunstneren» i følge kunst-sektorens egne arkiv, visstnok aldri har hverken mottatt stipend, ei heller vært medlem av en kunst-fagforening, eller virket som profesjonell over noen tid.

Likefullt gis den triste enkelt-skjebnen hoved-fokus i et kommersielt Schibsted-eid avis-oppslag denne helgen, som på fremsiden av landets aviser, hvor fortellingen dreier seg om en ukjent med status som en tragisk danse-skjebne, hva er årsaken?

Hvorfor gir nettopp hovedstadsavisen Aftenposten, denne tilfeldige skikkelsen, av så mange ulike trengende, dette unødig voldsomme fokuset – med kunsten som innfallsvinkel, som om kvinnen var kunstner?

Det savnes en mer nøytral orientering, som reflekterer en mer kompleks, generell samfunnstrend, dersom en slik artikkel om samfunnets utsatte først skal publiseres. Skal en artikkel først fokusere på enkelt-skjebner, forventes det at persongalleriet er mer omfattende, med ulike tragiske menneske-skjebner innen et sett yrkes-kategorier; legen som ble narkoman, advokaten som var stoff-langer, presten som var pedofil, etc., sett i et større samfunns-perspektiv.

Det oppleves som at artikkelen i Aftenposten først og fremst ønsker å advare sine kulturelt informerte lesere, mot å velge et yrkesliv som profesjonell kunstner? Kan det være riktig?

Det er også et paradoks at rolle-figuren er en kvinne, hvor ble det av den skadeskutte mannen, i dette bildet? Narrativen som konstruert, fremstår som nær komisk, blottet for kunnskap, fremviser en skjev kjønnsbalanse og et asymmetrisk maktforhold, mellom en avlidt kvinne og en skandaløs journalistisk vinkling. Innholdet kan ikke aksepteres eller bortforklares, slik den publiserte artikkelen, så mangelfullt illustrerer.

Vil den relativt konservative dagspressen, med denne artikkelen, den profesjonelle dansen og kunsten til livs? Søker de å bidra til en systematisk svekkelse av den profesjonelle kunsten og kunstner-rollen? Det er betimelig å spørre.

Er stuntet et medie-regissert varsko, om at dersom barna satser på en kunst-karriere, går det bare en vei? Hvilket skammelig perspektiv, fra journalistene og redaksjonens side.

Hvorfor gis en så skjev-vinklet artikkel- så til de grader lang, med flerfoldige kapittel og video, fokus i A-magasinet og som forside for helge-avisene?

Journalistene har i artikkelen ulovlig publisert beskyttet informasjon fra velferdsetaten, og anvender den uten blygsel offentlig, i full publisitet? Dette er selvsagt ikke i pakt med hverken arkiv-loven eller offentlighetsloven, knyttet opp mot personvern, og kunstnerisk copyright – enkelt-mennesket er etter loven tvert om beskyttet, selv i dag, både i det norske og i det internasjonale samfunnet. Artikkelen avslører en systemisk svikt, som kan om-formuleres til et erstatningskrav fra fag-feltet som her forulempes i media.

Dersom hovedpersonen i artikkelen virkelig var kunstner, er hennes virke i tillegg beskyttet rent faglig, i følge Berne-konvensjonen. Det kan dermed være snakk om nettopp et erstatningskrav på vegne av, og til inntekt for, kunst-fagfeltet.

Samtidig, et samlet kunst-Norge reagerer på skjev-fremstillingen av kunstneres virke og tilværelse generelt, som gjennomgående feilaktig fremstilles i artikkelen.

Kunstbevegelsen reagerer særlig på, at det i den journalistiske vinklingen, virker som om det er søkt fremstilt at det tragiske ved hoved-objektet i artikkelen, skal være fremkalt av kunsten. Den ensidige fremstillingen bidrar til å skape et falsk bilde av kunst-Norge slik det var og er, i moderne tid.

Personvern-juridiske hensyn

I henhold til gjeldende praksis opererte velferdsetaten (på den tiden medie-offeret som omtales sies å ha hatt sitt begynnende virke på nittitallet) med iso-sertifisert yrkes-beskyttelse, som definisjon i henhold til EU-direktivet.

Å tilhøre kunst-klassen er ikke for alle, men er definisjons-messig ikke i seg selv yrkes-beskyttet, som realistene må være og er. Samtidig, er det avgjørende å påpeke i profesjonell yrkes- og velferds-sammenheng, for at en arbeidssøker skulle kunne registreres under benevnelsen og yrkes-kategorien ´kunstner´i det norske og nordiske arbeids-søker systemet, ble det satt som nasjonalt og europeisk minste-krav, at vedkommende skulle fylle krav til opptak i kunst-fagforeninger, hvilket på det tidspunkt tilsvarte å ha fullført en minimum BA, 3-årig kunstfag-høyskole utdannelse, eller inneha minimum 5 års arbeidserfaring som profesjonell kunstner.

Dette for å unngå misforståelser, og den skjebne det måtte være å søke jobb innen et segment man ikke yrkesmessig er utdannet innen.

Det kan vise seg at den omtalte i artikkelen i de kommersielle mediehusene som omtalt, ikke fyller disse kravene til profesjonalitet, og artikkelen virker dermed ufravikelig søkt, fundert på et falsum. Det er alvorlig.

Historien er intensjonelt feilvinklet, for å oppnå noe annet enn medmenneskelig fokus på en trist enkelt-skjebne. Kvinnen som fokusert på er ikke representativ for det offisielle kunst-Norge, da hun aldri var identifisert som profesjonell. I tillegg etterlater artikkelen seg et ufravikelig inntrykk av at protagonisten latterliggjøres, uten mulighet til å forsvare seg i egen person, hvilket er hjerteløst, rent redaksjonelt. Artikkelen og journalismen bak, får dermed et latterlig og uprofesjonelt preg.

Artikkelen virker som basert på kunnskapsløshet og gammeldagse stereotypier om kunsten, det tjener ingen.

Kunstbevegelsen mener artikkelen bør trekkes tilbake av Schibsted-redaksjonene, i respekt for kvinnen og hennes ettermæle. Alvorlig talt.

Ikke minst, i respekt for seg selv som mediehus. Noe annet ville virke meningsløst, i et samfunn hvor menneskeverdet står i høysetet – verdier som ikke må forveksles med den utidige dyneløfting som her foregår, i et etterpåklokskapens behov for bortforklaringer, og mangelfull forståelse av det betydningen armlengdes avstand-prinsipp innebærer.

 

Litteratur: 

Mandag 11.2 viser Aftenposten en oversikt over hvilke yrker som står i fare for å automatiseres fremover:

https://www.aftenposten.no/karriere/Yrkene-som-star-i-faresonen_-ifolge-ekspertene-Tenk-deg-godt-om-for-du-velger-disse-utdanningene-12789b.html

Reklamer

Kommentarer er stengt.

Et WordPress.com-nettsted.

opp ↑

%d bloggere like this: